Dette blogginnlegget er en invitasjon til en reise. En reise forfatteren anser som av den sjeldne sorten. Vi skal ikke dra langt geografisk. Nei, tvert i mot holder vi oss innenfor Norges landegrenser, men miljøet er nytt, sjokkerende og spennende. I alt har jeg vært i 30 land, bosatt meg i to av dem, og har generelt hele det menneskelige samfunn som mitt interessefelt. Derfor kunne jeg ikke avslå tilbudet om et eksotisk eventyr til en annen kultur. Påsken 2010 ble feiret i den lille bygda med de store festene: Hemsedal.
Først; la meg vekke noe velkjent i deg: Husker du den bitre, forvirrende og usikre følelsen fra ungdomskolen? Tiden da puppene dine var for store, eller for små. Og var de midt i mellom, ja da hadde de feil farge, eller unormal fasong. Hva som var tema i guttedusjen skal jeg ikke uttale meg om, men jeg husker med grøss og gru stemmene som brakk midt i en setning, guttekropper på knappe 1,50 i tiende klasse, og uskyldige kyss med ettersmak av reggismetall.
Uansett:Vi strevde for å bevise at vi var normale. Kodene måtte på død og liv følges. Det var alle de andre som regjerte, men å finne alle disse andre var like håpløst som å få tak i trollmannen fra Oz. Det hele var og er en illusjon.
Nå til Poenget: I miljøer oppstår sammenhenger mellom de ulike sidene ved den menneskelige tilværelsen. Uskrevne regler skapes. Om vi vil det eller ei drasser vi med oss bagasjen fra ungdomstiden. For mer eller mindre ønsker vi å passe inn, finne mennesker som tenker som oss. I voksenlivet velger vi miljøene vi vil joine, men hvem vi er preges ofte av rollene vi forventes å fylle. Forventes av hvem? De andre, så klart.
Og Nå til Problemet: Hva hvis en ikke har kjennskap til kodene? Og bryter dem grovt med alt en foretar seg? Hemsedal lå foran mine Dr Martens støvler i et hav av sesongens nyeste sneakers, og jeg tenkte: ”Det finnes utallige sosiale og kulturelle forskjeller i verden, men likhetene er jo mer interessante. Nå skal jeg se, observere og ta inn miljøet. Være meg selv og skape relasjoner. Go Sandra, go!” Etter denne lille pep talken til meg selv tok jeg tak i Hemsedal. Historien kommer her:
Øverst fra venstre: Christin, Elisabeth, Mari, Karoline, Sperre. Nederst fra venstre: Cathrine, Sandra, Ina, Pernille, Linn og Elin.
FORSKJELER:
For å ta det fra begynnelsen: I bunn og grunn endte jeg opp i Hemsedal i påska fordi jeg gjerne ville tilbringe tid med min venn Elisabeth. Egentlig er jeg motstander av vinter, og snowboardet la jeg på hylla da jeg for noen år siden innså at jeg stod på stedet hvil i utvikling. Men hva gjør en ikke for sine venner hva? Slalåmskiene jeg vant i en Cola konkurranse var pakket og klare, og i klesskapet hadde jeg skrapt sammen en liten samling av det Elisabeth beskrev som passende klær for Hemsedal = ingen kjoler, høye sko eller tynne strømper. I skimiljøet er OVERSIZED og FARGERIKT stikkordene. Ikke bra for meg som mest av alt har svarte stramme cocktail kjoler. Da jeg i tillegg innså at på fest var det boblebuksa som var basicplagg nummer en, fikk jeg en klump i halsen. Min bukse var en smule for liten og måtte kneppes over navlen. I tillegg var jakken min av en utgått modell, og pannebåndet mitt ukult vs. alle andres luer. Min første miljø-bom var et faktum: jeg forstod ikke kleskoden, og følelsen fra ungdomskolen snek seg inn i mitt snart berusede hode. Jeg var ikke som alle de andre.
Fine Elisabeth og Sandra som prøver å bli en skibabe
Litt uttilpass vendte jeg all fokus på det vi hadde til felles. Øl! Jeg skålte og skrålte og drakk meg til mot. Nedturen var derimot et faktum da det viste seg neste dag at ikke bare hadde jentene på hytta sett meg spy på do, men i tillegg hadde jeg også klart å henge i baren med eksen til en av jentene, i håp om finne en ny venn. Miljø-bom nummer to: jeg hadde ikke oversikt over de sosiale kodene: hvem som var hvem og hva det betydde. Et hvert miljø har sitt sosiale hierarki, jeg befant meg for øyeblikket på bunnen.
Hver kveld i Hemsedal er en fest, og fra nå hadde jeg et mål: beholde kontrollen. Med et mer tilstedeværende hode på byen innså jeg nok en forskjell fra det jeg var vant til fra uskyldige lille Volda. Sjekkemetoder og språk: miljø-bom nummer tre. Etter å ha blitt servert en rekke frekke kommentarer og fått to never plantet på hver pupp i barkøen, kastet koteletten Sandra inn håndkledet og satt seg med en drink i det innerste hjørnet på utestedet Fjellbekk. I det jeg satt for meg selv og forbannet hankjønn kom det en søt liten kar dansende. ”Bli med og dans da! Du kan ikke sitte her.” Sa han, og jeg lot meg til slutt overtale av den første vennlige gutten kvelden så langt hadde bydd på. Skuffelsen ble derimot stor da han dultet meg hardt i skulderen og sa: ”Du ser meg på tv etter påska. Paradise hotell 2010!” Takk og farvel!
LIKHETER:
Hemsedal kjørte sin egen greie. Jeg kunne velge å distansere meg fra det jeg ikke forstod eller prøve å forstå det. Til tross for mine harde smeller med miljø-bom en, to og tre begynte Hemsedal å vokse på meg. Hvorfor? Jo fordi: Jentegjengen på hytta behandlet meg fra første sekund som om jeg var en naturlig del av gjengen. De lo nok litt for seg selv av min åpenlyse håpløshet, men da jeg valgte å le med dem ble stemningen god.
Jeg møtte mye rart i Hemsedal, paradisegjengen intet unntak, men jentene på hytta + Sperre var folk av ypperste kvalitet. Konklusjonen blir derfor denne: Så har vi kanskje kommet et stykke siden ungdomskolen likevel. Og jeg ser ikke bort i fra en ny tur til Hemsedal, så lenge jeg har mine fine innsidere i miljøet jeg kan støtte meg på. Ny erfaring, nye venner. I alt en sukess vil jeg si.
FOR REAL
De beste minner i de beste bilder:
