Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Tekst: Arne Paasche Aasen.

Tone: Kurt Foss og Reidar Bøe.

Back to basic! Etter en deilig sommer i Lillesand, Oslo og Hove gleder jeg meg til høst i Volda, og de nære ting som befinner seg der.

Først; la meg vekke noe velkjent i deg: Husker du den bitre, forvirrende og usikre følelsen fra ungdomskolen? Tiden da puppene dine var for store, eller for små. Og var de midt i mellom, ja da hadde de feil farge, eller unormal fasong. Hva som var tema i guttedusjen skal jeg ikke uttale meg om, men jeg husker med grøss og gru stemmene som brakk midt i en setning, guttekropper på knappe 1,50 i tiende klasse, og uskyldige kyss med ettersmak av reggismetall.

Uansett:Vi strevde for å bevise at vi var normale. Kodene måtte på død og liv følges. Det var alle de andre som regjerte, men å finne alle disse andre var like håpløst som å få tak i trollmannen fra Oz. Det hele var og er en illusjon.

Nå til Poenget: I miljøer oppstår sammenhenger mellom de ulike sidene ved den menneskelige tilværelsen. Uskrevne regler skapes.  Om vi vil det eller ei drasser vi med oss bagasjen fra ungdomstiden. For mer eller mindre ønsker vi å passe inn, finne mennesker som tenker som oss. I voksenlivet velger vi miljøene vi vil joine, men hvem vi er preges ofte av rollene vi forventes å fylle. Forventes av hvem? De andre, så klart.

Og Nå til Problemet: Hva hvis en ikke har kjennskap til kodene? Og bryter dem grovt med alt en foretar seg? Hemsedal lå foran mine Dr Martens støvler i et hav av sesongens nyeste sneakers, og jeg tenkte: ”Det finnes utallige sosiale og kulturelle forskjeller i verden, men likhetene er jo mer interessante. Nå skal jeg se, observere og ta inn miljøet. Være meg selv og skape relasjoner. Go Sandra, go!” Etter denne lille pep talken til meg selv tok jeg tak i Hemsedal.  Historien kommer her:

Øverst fra venstre: Christin, Elisabeth, Mari, Karoline, Sperre. Nederst fra venstre: Cathrine, Sandra, Ina, Pernille, Linn og Elin.

FORSKJELER:

For å ta det fra begynnelsen: I bunn og grunn endte jeg opp i Hemsedal i påska fordi jeg gjerne ville tilbringe tid med min venn Elisabeth. Egentlig er jeg motstander av vinter, og snowboardet la jeg på hylla da jeg for noen år siden innså at jeg stod på stedet hvil i utvikling. Men hva gjør en ikke for sine venner hva?  Slalåmskiene jeg vant i en Cola konkurranse var pakket og klare, og i klesskapet hadde jeg skrapt sammen en liten samling av det Elisabeth beskrev som passende klær for Hemsedal = ingen kjoler, høye sko eller tynne strømper. I skimiljøet er OVERSIZED og FARGERIKT stikkordene. Ikke bra for meg som mest av alt har svarte stramme cocktail kjoler.  Da jeg i tillegg innså at på fest var det boblebuksa som var basicplagg nummer en, fikk jeg en klump i halsen.  Min bukse var en smule for liten og måtte kneppes over navlen.  I tillegg var jakken min av en utgått modell, og pannebåndet mitt ukult vs. alle andres luer. Min første miljø-bom var et faktum: jeg forstod ikke kleskoden, og følelsen fra ungdomskolen snek seg inn i mitt snart berusede hode.  Jeg var ikke som alle de andre.

Fine Elisabeth og Sandra som prøver å bli en skibabe

Litt uttilpass vendte jeg all fokus på det vi hadde til felles. Øl! Jeg skålte og skrålte og drakk meg til mot. Nedturen var derimot et faktum da det viste seg neste dag at ikke bare hadde jentene på hytta sett meg spy på do, men i tillegg hadde jeg også klart å henge i baren med eksen til en av jentene, i håp om finne en ny venn.  Miljø-bom nummer to: jeg hadde ikke oversikt over de sosiale kodene: hvem som var hvem og hva det betydde. Et hvert miljø har sitt sosiale hierarki, jeg befant meg for øyeblikket på bunnen.

Hver kveld i Hemsedal er en fest, og fra nå hadde jeg et mål: beholde kontrollen. Med et mer tilstedeværende hode på byen innså jeg nok en forskjell fra det jeg var vant til fra uskyldige lille Volda. Sjekkemetoder og språk: miljø-bom nummer tre. Etter å ha blitt servert en rekke frekke kommentarer og fått to never plantet på hver pupp i barkøen, kastet koteletten Sandra inn håndkledet og satt seg med en drink i det innerste hjørnet på utestedet Fjellbekk. I det jeg satt for meg selv og forbannet hankjønn kom det en søt liten kar dansende. ”Bli med og dans da! Du kan ikke sitte her.” Sa han, og jeg lot meg til slutt overtale av den første vennlige gutten kvelden så langt hadde bydd på. Skuffelsen ble derimot stor da han dultet meg hardt i skulderen og sa: ”Du ser meg på tv etter påska. Paradise hotell 2010!” Takk og farvel!

LIKHETER:

Hemsedal kjørte sin egen greie. Jeg kunne velge å distansere meg fra det jeg ikke forstod eller prøve å forstå det. Til tross for mine harde smeller med miljø-bom en, to og tre begynte Hemsedal å vokse på meg. Hvorfor? Jo fordi: Jentegjengen på hytta behandlet meg fra første sekund som om jeg var en naturlig del av gjengen.  De lo nok litt for seg selv av min åpenlyse håpløshet, men da jeg valgte å le med dem ble stemningen god.

Jeg møtte mye rart i Hemsedal, paradisegjengen intet unntak, men jentene på hytta + Sperre var folk av ypperste kvalitet.  Konklusjonen blir derfor denne: Så har vi kanskje kommet et stykke siden ungdomskolen likevel. Og jeg ser ikke bort i fra en ny tur til Hemsedal, så lenge jeg har mine fine innsidere i miljøet jeg kan støtte meg på. Ny erfaring, nye venner. I alt en sukess vil jeg si.

FOR REAL

De beste minner i de beste bilder:

Nå skal jeg fortelle, men først må jeg advare: jeg har vært i India i 6 uker, i 5 av dem har jeg hatt mageproblemer. Det nærmer seg bristepunktet. Her kommer bristebloggen. Du er tilgitt dersom du velger å stå over.

Vi begynner med slutten: foran meg ligger åtte piller. To gule, to grønne, to hvite små og to lilla. De hviler på bordet i restauranten, og amerikanerne på nabobordet sender meg suspekte blikk. Men det får så være, pillene må ned. Ni dager har gått siden sist jeg var på do. jeg advarte deg, denne historien er ikke fin, og det er ikke jeg heller for øyeblikket.
Runa sier: det er ikke det at du syter og klager så mye, Sandra. Du er bare blitt mindre positiv.
Sørlendingen er død!

Jeg ser tilbake:
Dag 1. Vi drar fra Mumbai og flyr nord til Shimla som ligger 3000 meter over havet. Her er det deilig kjølig luft og ikke så mange mennesker. Vi hutrer oss gjennom natten på YMCA. Det er kaldt vann i dusjen.
Dag 2. Vi besøker ape-tempelet på toppen av et fjell i Shimla. Jeg løper og hopper – ALT for å få fart på mageaktiviteten, men det står stille. Ingenting skjer. Merkelig, tenker jeg. Vi drikker øl og ser the Departed på rommet.

Dag 3. Vi tar bussen videre til Dharamsala, enda lengre nord. Veiene er smale, svingete, og går langs stupbratte fjell. Farten er stor. Jeg hører på musikk med lukkede øyne og mageverk. Ankomst Dharamsala, videre til fjellandsbyen Mcleod Ganj.
Dag 4. Vi bor på Hotel Tibet, drevet av den tibetanske regjeringen i eksil. Rommene er fine og har TV med amerikanske kanaler. Frokost på sengen, men frokosten + lunsjen + middagen forblir i magen, og magen vokser. AU!

Dag. 5. Jeg besøker et buddhistisk tempel, Tibet-museet og hjemmet til Dalai Lama, som dessverre er i Japan. Sebastian og jeg går på shopping og blir lurt. Jeg kjøper verdens fineste jakke i den gode tro at det er uekte pels, men nei. Mest sannsynlig har jeg nå et dusin kaniner på samvittigheten. Til Sebastian sier selgeren. ”Denne vesken er for menn, se den er jo svart. En mannlig farge.” Jeg ler og påpeker. ”Men det er jo blomster på den!?” Selgeren: ”Det er ikke blomster, det er en plante. MANNLIG!”

Dag 6. Nå ser det ut som om jeg er gravid i 7 måned! Magen er steinhard og enorm. Jeg intervjuer tibetanske aktivister, og vi tar nattbuss til Rishikesh. AU! 10 timer med smerte.

Dag 8. Feber, hodeverk og mageverk. Senga hele dagen.
Dag 9. Legebesøk som resulterer i min nye pillekur.

Takk og farvel, vi får håpe på det beste.

Journalisten er klar!

Mumbai har alt. Her lever millioner av historier og mennesker, gode og onde og de midt i mellom. Latskap er fysisk umulig, Mumbai tillater det ikke. Sansene har alltid noe å jobbe med. Lyd, lukt, bevegelser, og bilder.

Rovdyret Mumbai rister meg og sier: ”hey, dette er ikke ferie!” Så jeg vekker journalisten i meg. Med pennen bak øret, og kameraet i neven vinker jeg på en taxi. ”Sir, do you speak english?”  Min nye venn Patel gliser, ”Yes mam, very well!” Så kjører vi av gårde, på vei til saken.

Intervjuobjektet heter Sethu Das og er leder av ”Friends of Tibet”.  Med en myk, lav stemme forteller Sethu meg om forholdet mellom India og Kina. Tro meg, dette er ikke historien om to gode naboer. I 1962 startet krigen om landområdene Aksai Chin og Arunachal Pradesh, og da Kina invaderte Tibet i 1949 gav India eksil til Tibets leder Dalai Lama og hans regjering.

I dag er forholdet på bedringens vei. I 2004 godtok India offisielt at Tibet er del av Kina, og Kina godtok at Sikkim offisielt er en del av India. En god byttehandel, på Tibets bekostning. Men fortsatt lever 80 000 Tibetiske flyktninger i India, og Tibet hviler som en blemme på grensen mellom Asias to største nasjoner.  I eksilet sitter Dalai Lama med en nål i sin 70 år gamle hånd, klar til å peke ut den nye leder av Tibet og sprekke blemmen.

”En blir det en spiser”, sier Sethu Das, ”og i Kina spiser de skorpioner og slanger.”  Noe sier meg at naboforholdet fortsatt ikke er på topp.

Med nye navn på blokka og tanker i hodet ringer jeg Patel og vi kjører tilbake til hotellet. ”Men først vil Patel vise meg Mumbai. Jeg, jenta med kameraet, viser byen videre til deg:

Victoria Train Staion

Patel og jeg blir venner i de timene den stillestående trafikken holder taxien fast. Varmen fra asfalten siger oppover og steker oss sakte, mens Patel legger ut om livet sitt: oppveksten i Kashmir med moren og sine to søstre (som begge er gift), forholdet han hadde til en fransk hasj – røykende dame i Goa i 18 dager, sine muslimske tradisjoner, og livet i Mumbai. Patel både bor og arbeider i taxien sin, og han påstår at hele Mumbai kjenner til han. ”Jeg tar med turister rundt over hele byen, derfor gjør jeg business med hele Mumbai. Turister er god business for alle.” Patel blunker, og forsetter. ”Jeg liker dere vestlige mennesker. Dere har åpne tanker, og er velstelte. Mer enn en kan si om indere.” Jeg overbeviser Patel om at jeg liker indere godt, og han tror meg til slutt.  Vennskapet koster meg 1000 rupi, men et lite vennskap er det likevel. Jeg tipser Patel mer enn taxituren kostet og han smiler stort og roper ”Enjoy Mumbai mam”, i det han kjører av gårde.

Patel viser meg Mumbai

Opplevelsen av et sted er et resultat av mennesker en møter, og etter en varm og hyggelig dag har Mumbai klart å tine meg opp. Et comeback med glimt i øyet, takket være Sethu og Patel.

Mumbai underholder oss en uke. Vi bruker en dag på et Bollywood-set som statister i filmen: That girl with the yellow boots, vi feirer Siljes bursdag og danser natta lang, og vi jobber med sakene våre. Men Dalai Lama bor i Himalaya, så nå setter vi kursen nordover til verdens høyeste fjellkjede. Hold deg fast så flyr vi oppover.

Bollywood-statistene

Silje har bursdag

En sikh tar tak i oss utenfor den storslåtte Victoria train terminal. Bra, tenker jeg, lektor Ytrehorn har sagt at Sikher er ærlige mennesker en kan stole på. Vi slenger sekkene på taket og hiver oss inn i taxien. ”it’s 250 Rupies for both cars!”, sier Sikhen og smiler hjertelig. ”I know about a great and cheap hotell for you.” Vi smiler trøtt og tenker at Mumbai virker som en stilig by. Her er ligger villaer på rekke og rad. Fargen på bygningene er rusten beige, lyset i gatene det samme. Men Sikhen vår søker mot skyggene. Vi tar av fra hovedveien og ser McDonalds klovnen vinke farvel i det fjerne. Vi lar Sikhen forsette, for denne gangen vil vi oppleve noe ekte. Turistlivet har vi fått nok av i Goa, men det er noe med den gylne middelveien. Hotellet ligger i bydelen Dongeri, noe vi senere får vite er et av byens mange slumområder. Her kravler det like mange rotter i gatene som solbrente turister i Goa, og på rommet blir vi møtt i døren av en gjeng kakelakker. Sebastian flytter inn på jenterommet, og stemningen løsner så smått. Dette er en egenskap Sebastian har, og etter litt overbevisning og svart humor klarer også Hetti, Netti og Letti å le av situasjonen.
En klem til deg Sebastian:

Dongeris smale smug kan minne om Old Dehli. Luktesansen får en skikkelig omgang av søppel, urin, krydder og bål. Øynene ser mennesker med de merkeligste sykdommer, og situasjoner uten mening. Mumbai er fengende, grotesk og karismatisk. Som et rovdyr i dvale ligger byen på vent, klar til å ta et jafs av de stakkars menneskene som beveger seg forbi. Her skal en passe seg, for får Mumbai tak i deg blir du tygget på og smakt på, før du spyttes ut igjen på fortauet med bare noen av kroppens lemmer på plass. Jeg ser disse ofrene overalt, og sammen danner de et sirkus jeg ikke kan ta øynene bort fra. Her får alle opptre og enhver svart historie blir fortalt.

Vi sover ikke godt denne natten, men i morgen har vi booket oss inn på et nytt hotell. Nå skal vi finne Mumbai, ikke omvendt.

Ok, se det for deg: solbrente tyskere med sokke/shorts skiller, østeuropeere med hockeysveis, ekstremt tynne, brune og rynkete gamle hippier, og oss. Til sammen: en ufin blanding av vestlige dumminger som ønsker å oppleve indisk kultur mens de ligger på stranda og drikker cocktails. Umulig! Her mangler bare Charter-Svein, resten er på plass. Aqua spilles på bambusrestaurantene, hamburgere blir servert til dvaske turister og selgerne har spesialisert seg på smykker med ris med navn på.

Dette er Goa, Indias minste stat. Eventuelt Indias minst indiske stat. Hjem til nedstøvede rester av hippiekultur og portugisisk kolonimakt. Vi besøker kirker i old Goa og ligger timevis under palmer på kokende sand. Bak solbrillene ser jeg huden min mørkne, mens kjedsomheten kommer snikende, og etter bare et par dager er jeg varm av charterfeber. Grand Canaria, Goa = potet, potato. Så la oss pakke sekken og stikke!

Men… det er et vakkert sted tross alt:

Reisefolget

Vi begynner å bli kjent, India og jeg, men venner er vi fortsatt ikke. Hun imponerer, hun skuffer og ut av det blå en fredelig natt gir hun meg et uventet slag i magen. Så hardt at jeg fortsatt er sengeliggende faktisk. Sekundene går sakte, mens airconditionen durer uten effekt. Gjennomsiktige maur piler oppover sengekanten, jeg ligger stille uten energi og teller nye myggstikk på føttene. Vann, cola, idoform og kjeks uten smak; det eneste kroppen klarer å holde på. Eller nei, der kom det sannelig opp igjen. Hvorfor India, hvorfor? Vi var jo så på gli. Imot alle kroppens fysiske prinsipper går jeg gjennom matvarene jeg puttet i munnen dagen før smellet. Ved en rød kitkat sjokolade stopper tankene opp, jeg kjenner brekninger i brystet. Vestlige varer skal fra nå av datosjekkes. Min lunkende kitkat-dessert viste seg å være best før 2006.

Det er ikke bare jeg som har merket det indiske kjøkkenet på kroppen. Vi faller om som fluer i tur og orden, men nå har jeg blitt frisk igjen. Det tok to dager med svettende smerte. Det første måltidet etter min ufrivillige faste blir pizza på Dominos. Deilig!

Nå har jeg klaget, og kanskje også fått litt medlidenhet. La oss flytte fokuset til noe mer interessant: Manipal University, som bassenget, en pause fra Indias kaos. To ubehagelige timer i taxi fra Mangalore ligger skolen, men før vi kjører inn på campus må jeg fortelle en historie jeg ble fortalt om akkurat denne veistrekningen:

En stakkars mann skulle kjøre sin gamle og slitne bestemor til sykehuset i Mangalore. Hun hadde feber, og mannen fulgte hovedveien fra Manipal for å komme frem så fort som mulig. På veien økte smertene til kjære bestemor. ”Don’t worrrri!” sa mannen, ”We’r soon therr!” Etter mye tuting, jamring, tuting og bremsing lå sykehuset foran deres føtter. Der ble bestemor undersøkt av en sjokkert lege. Etter kjøreturen hadde den stakkars gamle damen i tillegg til feberen et knekt hoftebein og et bristet ribbeinet. Tro det eller ei, men veien hadde rett og slett tatt knekken på henne.

Heldigvis er vi ikke en beinskjør gjeng. Vi slipper unna med en lett hodepine og ankommer Manipal en steikende ettermiddag. Jentene sjekker inn på jente-dormet. En ruvende bygning i beige sement. Bak lås og slå lever vi sammen med Manipals studenter en uke. Innetiden er klokken 23.00, men indere er ikke av det punklige slaget. Sammen med universitetets journalistikklasser går vi på forelesninger om nye medier, forsvarsjournalistikk, kommunikasjon og mer. Først de siste ti minuttene er klassen fulltallig. Studentene kommer slentrende inn en etter en, i dongeribukser og Lacoste t-skjorter. Manipal University er svært liberalt og moderne etter indisk målestokk. Det private universitetet har 15 000 betalende studenter som mer eller mindre dater, drikker alkohol og spiser storfekjøtt. Vår kontaktlærer Rukma, en 26 år gammel lektor, har skaffet oss et knippe iherdige faddere. De blir våre nye venner, og presenterer oss for det indiske studentlivet med sus og dus og rus.

Manipal University

Elefantguden Ganesh, ”the God for good luck”, er med oss. Vi er så heldig å oppleve den store indiske høytiden Diwali mens vi er i Manipal. Lysets festival. Raketter skytes opp, ned, til høyre og til venstre til vår store skrekk. Vi går på indisk diskotek og danser med inderne til deilige Bollywood-rytmer.

”Hey you! Have you ever seen an indian drunk girl?”, en indisk jente velter mot meg med en øl i hånden. Nei det har jeg faktisk ikke, men en gang måtte jo være den første. Vi skåler, og jeg tenker at Manipal campus minner meg litt om språkskole-turen min til Malta: Et inferno for fjortissers som møter frihet og selvstendighet for første gang. Vi er gått tom for tid og må dra videre.

Effektivt følger vi en av Indias blodårer nordover. For som en levende organisme er landet avhengig av et nettverk som kan binde det store kontinentet sammen. Sende nødvendigheter fra nord til sør. Dette er jernbanenes jobb, og India hadde ikke vært det samme uten sine fargerike tog. Denne gangen sover jeg på hattehyllen, doven og utstrekt i 40 grader Celsius. Men før vi helt og fult tar farvel med våre venner i Manipal sier jeg bare: ”strike a Diwali pose! Den røde løperen er vår:”

Goa neste!

For første gang i India er jeg omgitt av total stillhet. Klangen fra de muslimske bønneropene forsvinner frase for frase, ord for ord.  Jeg blåser luften ut og synker langsomt ned til bunnen, mens bobler av karbondioksid kappløper til overflaten. Hvitt, lydløst og kjølig, som et knippe snøflak. Under overflaten i et badebasseng eksisterer en egen atmosfære, og her føler jeg meg for første gang som hjemme på det indiske kontinentet. Med hele min vektløse kropp nyter den lydløse tilstanden India så sjeldent byr på. Forstå meg riktig! Et India uten bråk er som et sørland uten sommersol; blottet for identitet og sjarm. Bassenget er bare en pause, et utpust på bunnen.  Jeg sparker fra og løfter hodet opp i kulturen igjen.

På en solseng ligger Silje i en hvit bikini. I moskeen bak henne står et titals svarte hoder på rekke og rad vendt hennes retning. Bønneropene stopper opp og et liveband overtar. Nå blir situasjonen servert en ny soundtrack: den velkjente melodien til fugledansen. Surrealistisk, tenker jeg og ler høyt. Sebastian kommer og tar bomba opp-ned. Mathias har kjøpt en ball, og slik forsvinner timene i hotellets lille oase.

Vi hopper på en lokal farge- og folkerik buss og beveger oss fra basseng til standliv. Mangalore er snill med oss og deler gledelig med sol og bølger. Jeg lar bildene få ordet:

”Nå håper jeg dere skriver om det faglige også!”, sier lektor Ytrehorn, mens han koser seg under solhatten på en endeløs standlinje. ”Jada!”, gliser jeg og griper etter notatblokka i sekken. Men her er en hemmelighet fra meg til deg: dette føles mer ut som en godt planlagt ferie. Ikke si det til rektor Amdam, ok? Bra!

I Mangalore spiser vi god mat, vi besøker norske sosialfagstudenter fra Volda og vi tar oss en dagstur til the University of Mangalore. Her presenterer vi Norge og snakker med de indiske journaliststudentene. De tar utallige bilder og serverer spørsmål på løpende bånd. ”How is the suprime court in Norway? You eat meat? What do you want to become in the future?” Jeg leter etter svar, og forteller til studentenes store overraskelse at jeg bor alene i Volda med kjæresten min. De ser på meg med store øyne. Jeg hadde gitt noen tusen rupier for å kunne lese tanker.

Studentene vi har møtt går på en statelig skole. Bygget er gammelt, men luftig. Campusområdet stort og varmt, som smilene vi møtes med. Nå drar videre til det private universitetet i Manipal og finner en ny verden.

Det er bare å bytte forbokstav! Toget går fra Bangalore til kystbyen Mangalore, noe som tar ti timer. I en grå steril vogn på andre klasse sitter vi tett i tett, og våkner opp til sterke farger som velter inn i vogna. I hver landsby vi passerer, ved hver perrong vi stopper, ser vi en ny og ukjent tradisjon. Merkelig tenker jeg, at akkurat i dag, denne morgenen får jeg et glimt av disse menneskenes rutine. Tannpuss ved brønnen, barn og geiter i lek, en ensom mann på vandring inn i jungelens hemmeligheter. Sebastian ser det samme, og sitter ikke stille. ”Jeg vil ut i jungelen. Se meg litt om, og sette meg på toppen av det fjellet der og meditere. Det hadde vært så sweet”, sier han på en måte bare Sebastian kan få sagt det. Mathias tar et bilde av Silje som sover med åpen munn, mens Runa rister på hodet og sier ”alle sover!”. Vi ler, krangler, og beveger oss nærmere Indias neste destinasjon.

Men togturen er ikke over. Ti timer tar ti timer, og fortsatt sitter vi som sild i tønne. Her er det mennesker foran, bak og på siden, og jeg lar meg fange av togets utvalg av distraherende passasjerer. En tigger kryper gjennom vognen mens en mann i slør og sari svinger kraftige hofter gjennom midtgangen. Han kommer vuggende i togets framgående rytme, mellom mennesker som ser ned. Så stopper han opp og bryter Sebastians intimgrense. ”Hey! what’s your name?” En grov stemme siger ut gjennom rødsminkende mannelepper. Sebastian ser opp fra boken, og tenker: Nå har jeg to valg; overse spørsmålet, eller svare høflig og håpe på det beste! Sebastian velger det siste, og underholder den elegante mannen i et lite stillestående minutt hvor alt kan skje. Pensum har omtalt temaet, og jeg har en anelse om hva vi alle venter på. For er det mulig at vi er vitne til at Sebastian blir sjekket opp av en ekte indisk evnukk? La meg forklare:
I følge Torbjørn Færøviks reiseskildring av India, er en evnukk verken en kvinne eller en mann. Evnukkene er tvekjønnete eller kastrerte, og ”i 2000 år har de løpt fra hus til hus over hele landet for å feire viktige familiebegivenheter. Andre foretrekker å henge rundt jernbanestasjonene, der de har spesialisert seg på å skremme de reisende med sine deformerte genitalier”, (Færøvik s, 138)
Oioioi! Tenker jeg og smugtitter bort på Sebastian som smiler høflig til den høye mannen. Sekundene løper, men kjønnet forblir i sarien. Skjebnens minutt er over. Lettet puster vi ut og takker togets guder for at vi ble spart for synet. Våre medreisende indere fniser av situasjonen, menes vi glir over broer, gjennom tunneler og jungel.

Der er vi endelig framme, og Mangalore ligger foran mine ivrige føtter som har sittet stille en lang dag. Litt etter litt kommer følelsen tilbake i sittemuskulaturen, og jeg beveger meg inn i en ny etappe INDIA.

Med et Kingfisher fly zoomer vi oss ut av Delhis kaotiske hverdag. Eksosen hviler over byen som en sari i sølv. Fra nord til sør forflytter vi oss over det indiske kartet, mens hodet mitt dupper fra side til side til en klassisk Bollywood film. Jeg og tiden flyr. Vi zoomer inn, og flyet lander mykt etter en tur med hard turbulens og stille bønner. ”Welcome to Bangalore!” Foran linsa ligger byen:

- Rene gater med lange køer.

- En Mac Donalds, en pizza hut og en Hard Rock kafé.

- Indiske jenter i singlet og shorts.

- Lysegrønne palmer som henger som et tak over veiene.

- En kjøttdemonstrasjon holdt av engasjerte vegetarianere.

- Elefantguden Ganesh på baksiden av en buss i sterke farger.

- Et hotell kledd i gull med lyskroner i lobbyen.

- En levis butikk med flere ansatte enn kunder.

- Løshunder som sover i det røde lyset. (ingen kuer)

- Mor Theresa på en stor veiplakat.

Byen Bangalore i delstaten Karnataka er Indias teknologiske eventyr, og det er her bloggen min blir født. Trådløst internett i hotellets lobby er gratis og vi blir sittende på rekke og rad i timevis uten et ord. En god backpacker har alltid en laptop i sekken. Vi sitter fortsatt.

India er mye. Veldig mye på en gang. Maten har blitt til sprengstoff i magen, og fortvilet blir jeg nødt til å holde meg nær hotellrommet en lang dag. Endelig kommer reisefølge hjem igjen. Silje er nå iført en lang svart Burka. For til tross for Bangalores moderne livsstil, holdt ikke hot-pantsen stand på byens muslimske marked. Silje måtte redde sitt vakre lyse skinn fra drepende blikk og rennende munnviker.

Som sagt; India er mye, og i Bangalore som i alle indiske storbyer møtes dongeri og sari, hamburger og tikka marsala, fattigdom og velstand. Vi kan zoome innover i all evighet, aldri bli vi kloke. India er uten fasit.

Lektor Dimmen stresser en tidelig morgen. ”Taxien er her, vi skulle dratt for 5 minutter siden.” Lektor Ytrehorn korrigerer, en rettferdighetens mann. ”nei 3 minutter siden, bare 3”. Han smiler lurt. Vi sender kaffen på dør, sukker tungt. Men taxien har ikke kommet, og det gjør den ikke på en god halvtime. This is India, som inderne selv sier. Men så kommer taxien til slutt, og i mellomtiden har vi fått i oss kaffe og vi har strukket litt på smilebåndene. Dagen er i gang. Det er magen også, men nå lar jeg meg ikke stoppe. Vi skal nemmelig besøke en skole for Bangalores mange hjemløse barn.  Se selv og bli glad: